Akita'ens historie.

Denne tekst er taget fra Britt Nyberg's norske Akita hjemmeside (med tilladelse fra Britt, som også har stået for oversættelsen) og er derfor på norsk, men jeg håber, den kan læses alligevel:

Akita'ens Historie

Tidlig historie.

Data, innhentet fra innfødte domestiserte dyr, tyder på at Akita hunden kom fra nord før kontinentet ble avgrenset av det japanske havet, og den orientalske typen hund, som Shiba, anses komme fra Kina og Korea, med innflyttere fra Asia til Hiroshima området. Biokjemiske data fra studier utført av Mr. Hamanaka (Biochemistry Department, Tokyo Universitetet), viser at glycolipid, N-acetyl noiraminer (den vestlige typen) finnes hos Akitaen, Hokkaido og Chow-Chow, og glycolipid, N-glycolyl noiraminer (den orientalske typen finnes hos Shiba, Kai, Shikoku, Tosa og Pekingesen.
Flere hunderaser er assosiert med spesifikke områden i Japan. De inkluderer Akita, Hokkaido, Kishu, Shiba, Kai, og Shikoku, (på japansk betyr ordet "inu" hund) og Akitaen er den største i størrelse og vekt. Disse hundene har alle de typiske Akita trekkene, stående ører og en ringlet hale. Generelt tros de japanske hundene ha spesielle karakteristikker som assosieres med konseptene livfullhet, lydighet, lojalitet og mot.

Den femte Tokugawa Shogun, Tsunayoshi (1680-1709), under Edo epoken som varte fra 1615-1867, ble kalt "Hund Shogun Tsunayoshi" grunnet hans medfølelse for levende dyr, og da spesielt for hunder. Bjørnejakt scener som ble malt under denne tid viser også japanske hunder med stående ører, ringlet hale og en og annen åpen hale.

Photo courtesy of Suki Mahar

Japans grenser var stengt for utlendinger frem til 1854, men siden den gang har mennesker og dyr innvandret, spesielt til øyen Shikoku. Importerte hunder, som Mastiff, Pointer, St. Bernhard, Schæfer, etc.. ble kryssede med innfødte hunder og derved oppsto mastiff hunden Tosa-Inu, kamphunden.

En Lord fra Odate slottet var tilhengere av hundekamper. Derfor ble kamphunder populære, og etterspørselen etter store og kraftfulle hunder økte under 1890-talet. Enkelte oppdrettere krysset Akita hunden med Tosa kamphund i et forsøk å produsere bedre kamphunder.

Photo courtesy of Suki Mahar

Moderne historie.

Tidlig i Showa epoken, ble Odate's borgermester, Mr. Shigeie Izumi, meget bekymret over kryssningsaveln av Odate hunder. I et forsøk å bevare den rene Odate rasen, grunnlade han  AKIHO "Akita-Inu Preservation Society" i 1927. Samtidig med dette minket populariteten for hundekamper. Det finnes bare et fåtall fotografier av hunder fra denne tid. En er av den tigrete tispen "Kuma Go" (foto 3 og den andre er av den sesamfargede tispen "Babagoma" (foto 2, som var eid av Mr. Kunio Ichinoseki.

Foto 2     Foto 3

Da rasen fikk status som natur monument i juli 1931, ble "Akita hunden" for første gangen omtalt som en japansk hunderase. Navnet ble forandret fra Odate hunden til Akita hunden og det ble utpekt ni fremragende eksemplarer av Akitaen. Anstrengelser ble gjort sent på 30-talet, spesielt i Odate, for å reinavle Akitaen. Derved ble andre japanske hunder, som hundene fra bergsdistriktene i Hokkaido (middelsstore hunder); Matagi hunder fra Tohoku området i søndre Akita, som var større en de middelsstore japanske hundene og ofte røde i farge med urajiro; og Karafuto hunden (lang- og korthårete hunder fra sørlige Sakhalin). Akita hunden fikk plutselig oppmerksomhet oktober. 4, 1932, da en nyhetsartikkel om Hachiko med tittelen "En Rørende Historie om en Gammel Hund" dukket opp i Asahi Shinbun (Asahi Nyhetene). I Asahi avisen ble det rapportert om Hachiko's trofasthet, og Akitaens renommé ble vel kjent over hele Japan. Hachiko var født i Odate i 1923 og flyttede til Tokyo to måneder seinere. Hachiko's eiere var Dr. Ueno, en professor ved Tokyo Universitetet. Dr. Ueno dog da Hachiko bare var et og et halvt år gammel. De påfølgende ti årene fortsatte Hachiko at gå til Shibuya stasjonen hver kveld for å vente på sin eiere, trass i at eieren ikke levde lengre. Selv dog Hachiko i 1935.

Den berømte amerikaneren, Frk. Helen Keller, berømt før opplæring og forelesninger om skrift- og tegnspråk før døve og blinde, besøkte Japan i juli 1937. Hun fikk høre historien om Hachiko og når hun så kom til Akita ønsket hun seg en Akita hund. Derfor sendte Mr. Ichiro Ogasawara av "Juntaidoh Kennelen", i august samme år, den unge valpen Kamikaze-Go. Beklageligvis dog Kamikaze-Go bare noen få måneder senere i valpesyke. I juli 1939 sendte Mr. Ogasawara en ny hund til Frk. Keller, en eldre bror til Kamikaze-Go, Kenzan-Go. I 1947, da Frk. Keller besøkte Japan etter krigen reiste hun tilbake til Akita for å uttrykke sin takknemlighet for Akitaens bidrag til freden.

Under Manchuria "hendelsen" (1931) og verdenskrigen (1939-1945) ble flertallet av hundene i Japan beslaglagt for å lage pels til militærkleder. Polisen sendte ut en melding om at tilfangstakende og konfiskeringen av alle hunder skulle skje, med unntak av Tysk Schæfer, som ble brukt som militær hunder. Noen entusiaster prøvde å unngå dette gjennom å krysse sine hunder med schæfer. Matmangelen under krigen ledde også til at mange som ble observert mate hunder ble stemplet som forrædere. Trass det klarte et fåtal personer å gjømme sine Akitaer. Etter krigen var slutt var det alvorlig brist på mat og klær, hvilket i sin tur ledde til at noen hunder ble kilde til skinn og føde. Dette innebar at snaut et dusin Akita hunder overlevde krigen, og at det eksisterte tre forskjellige typer: "Matagi Akitas" (Ichinoseki type, "Kamphund Akitas" (Dewa type) og "Schæfer Akitas").

Etter krigen var det noen offiserer fra den amerikanske okkupasjonsmakten som ønsket seg Akitaen som selskapshund. Dette var meget vanskelige tider og mange japanere var nære sultedøden ettersom matmangelen var så stor. Trass det gjenstartet Akita avlen. For denne anledning ble "Tsubakigoma", som hadde overlevd krigen, returnert til Mr. Ichinoseki's hjem. Både "Tsubakigoma" og "Kongo", fra Dewa-linien, bidrog stort til rasen.

Foto 4     Foto 5

Fra rekonstruksjonsperioden etter krigen, ble spesielt to avlslinjer populære: Ichinoseki og Dewa. Den førstnevnte er "Ichinoseki-goma" linjene fra Mr. Kunio Ichinoseki, og den andre er "Dewa"-linjene. Til å begynne med så var det Dewa linjen som spredde seg i Japan. Beklageligvis så ledde nyheten om at Ms. Keller fra USA og andre amerikaners interesse for rasen til at rasen ble meget populær, og derfor, i følge ryktene, ble også blandninger med Akita solgte for høye summer. Kongo-Go vant topp premieringer fra JKC (Japanske Kennel Klubben vid dette tidspunkt og hans sønn, Kincho-Go, vant Meiyoshi Tittelen på en Akiho utstilling hvilket resulterte i en rask øking av den typen av Akita under perioden sent 1940-tall til midten av 1950. Dewa-linjene begynte å dale i popularitet ved slutten av 1950. Det er flere grunner til dette, men det aller viktigste var innvirkningen av kryssavl i disse linjene. Ved dette tidspunkt begynte Ichinoseki-linjene å vise kvalitativ forbedring, samtidig som Kongo-linjene, som helhet, begynte å vise tendenser som påviste trekk fra kryssinger i tidligere generasjoner i bygningen, pelsfargen, hodet og uttrykket. "Goromaru" og "Gyokhun" videreførte Ichinoseki linjene. "Goromaru" er betraktet som den viktigste avlshannen i rekonstruksjonsperioden og det er fortsatt mulig å finne igjen hans særegne tegninger på dagens hunder. Rundt 1960, takket være "Toou" og "Toun", ble Akita rasen populær igjen. Alle disse hundene er å finne igjen i de fleste stamtavlene i dag, om det så er i Japan, USA eller andre steder.

Foto 6     Foto 7

Foto 8      Foto 9

Rett etter krigen var det mange farger å se hos Akitaen. Før 40-tallet ble kun et fåtall røde Akitaer med Urajiro fotografert. Det var ikke før på midten av 70-tallet som Akitaer med denne fargen begynte å øke i antall og hovedbegrunnelsen for dette var forskjellige meninger om fargen blant hundefantaster i Japan. Noen mente at den rød/hvite fargen gjorde at Akitaen så for mye ut som en "spitshund" og atter andre mente at det var naturlig for Akitaen å ha de samme fargene som de øvrige japanske rasene.

Mange amerikanske soldater tok med seg sine Akitaer da de reiste tilbake til USA. Amerikanerne fortsatte å avle og utvikle Akita rasen utefra disse importene (Østkyst typen med i hovedsak Dewa-linjer og Vestkyst typen med i hovedsak Ichinoseki linjer, og japanerne arbeidet med å reinavle sine Akitaer. Dette ledde til forskjellen mellom Akitaen i Japan og i USA trass i at de deler samme opprinnelse. FCI ga nylig den "amerikanske typen" navnet Great Japanese Dog (GJD, med egen rasestandard, som er meget lik den amerikanske standarden, og plasserte den i gruppe 2 (mastiffer etc.)

En AKIHO avdeling ble etablert på vestkysten i USA i 1969, og årlige utstilinger har blitt arrangert siden den gang. Som et resultat av veiledning mange av dagens Akita hunder på vestkysten i USA av samme type som dem i Japan. Dog er Akita hundene på østkysten meget like de Akitaer som eksisterte i Japan for 30 til 40 år siden.

Japanske Akitaer

Kun en japansk Akita blir årlig utvalgt ved en "Grand National Akiho Show" til tittelen Meiyoshi i Japan. Japanske Akitaer er røde, tigrete eller hvite i fargen og de har ikke sorte masker. Kvalitets Akitaer blir som oftest registrert i AKIHO i Japan. Likt det problemet som Shiba Inu har, så registrerer de mest anerkjente oppdretterne i Japan ikke sine Akitaer i den Japanske Kennel Klubben (JKC, som er tilknyttet FCI på samme måte som NKK), da rasens standard og utstillings kravene er forskjellige.

Det er mye som kan sies om Akitaens farge. Hos den japanske Akitaen og GJD, ser f.eks. mange den hvite Akitaen som "hvit" men i virkeligheten er det en bleknet rød, eller tigret farge (genetisk sett så er hunden rød, eller tigret, men grunnet en "chinchilla-gen", som har innvirkning på farve-genen, ser den hvit ut. Dette kan man se på ørene som vanligvis har rød/brune "fregner"). Uansett bør den hvite fargen være rent hvit og ikke "offwhite". Den røde fargen finnes i mange nyanser, fra kremaktig gul til "mursteinrød". Sesam farge er en rød farge med sorte håretupper. Tigreringen finnes i rød, sort eller sølvfarget (også noen ganger kalt blå eller snøfarget).

Den japanske Akitaen må ha Urajiro, en hvitaktig/lysnende av kinner, snuteparti, hals, bryst, mave, bein og på baksiden av halen, som ikke skal være skarp i kontrast men mer en gradvis overgang til det hvite som om hunden har dyppet sine hvite deler i en sekk med mel. GJD's farger skal være rene og klare, med klart avgrensede og velbalanserte tegninger. Den kan være pinto med en hvit bakgrunnsfarge og tegninger på hode med jevnt plassert på minimum 1/3 av kroppen, tigret, sesam, hvit, rød, sort, etc., med eller uten maske eller bliss.

Hva som er viktigst for den japanske Akitaen og for GJD i fremtiden, er ikke dens farge eller om den vinner mye på utstillinger, men at man bevarer de indre kvalitetene, dess rolige, stolte og noble karakter, og i all synnerhet den spesielle lojaliteten som en Akita oppviser ovenfor sine eiere. De indre kvalitetene inkluderer soboku-kan ( et uttrykk for elegant enkelhet eller shibumi), kan-i (livfull, fart og styrke) og ryousei (eksellent temperament og karakter) og dess karakteristisk er goki (sterk og heroisk), chinkaku (holdning, ro), soboku-ka (enkelhet, usofistikert), igen (stolthet, majestetisk) og hinkaku (eleganse, stolthet). "Øynene har styrke", "Øynene er verdt tusen biter med gull", "Øynene avslører hjertets visdom" er fraser som sies om Akitaen i Japan og som er så altfor sanne.


Legenden om Hachiko

   
Hachiko Statue ved Shibuya Stationen, Tokyo, rejst i april 1934. 
Skulptør: Schou Ando (født i Kagoshima). Smeltet om under 2. Verdenskrig, men genrejst i august 1947.

Statue af Akita Gruppe ved Odate Stationen "unge Hachiko og hans venner", rejst i maj 1964.

For japanerne er den mest berømte Akitaen ”Chuken Hachiko”, hvilket betyr "trofaste Hachiko", men han blir oftest bare kalt Hachiko. Hachiko, en hvit Akita hannhund, ble født i Odate, i Akita distriktet i november 1923. To måneder gammel ble han sendt hjem til professor Ueno i Tokyo. Professoren ga hvalpen navnet Hachi og kalte ham for Hachiko (= lille Hachi). Vid dette tidspunkt bodde professor Ueno like utenfor Tokyo, i nærheten av Shibuya Stasjonen, og han brukte toget fra Shibuya når han reiste til sitt jobb ved "Agricultural Experimental Station" i Nishihara.

Den 21. mai, 1925, møtte Hachiko opp ved Shibuya Stasjonen, som han hadde pleid å gjøre, og ventet på sin eieres ankomst med 4-toget. Men prof. Ueno kom ikke tilbake denne gangen da han hadde fått hjerteinfarkt og dødt på universitetet. Hachiko var da atten måneder gammel.

Neste dag, og de følgende ni årene, kom Hachiko tilbake til stasjonen og ventede på sin elskede venn på sin faste plass før han gikk hjem igjen, alene. Hachiko ble sendt til slektinger og venner, men han fortsatte hele tiden å vandre tilbake til Shibuya for å vente på sin eiere, som aldri skulle komme tilbake.

Ikke noen ting eller noen kunne få Hachiko å holde opp med sine turer. Det var ikke før han fulgte prof. Ueno i døden, i mars 1934, ved en alder av 11 år og 4 måneder, som Hachiko ikke dukket opp på sin vanlige plass ved jernveiestasjonen.

Hachiko's trofasthet ble kjent i hele Japan, takket være en artikkel "Trofast Gammel Hund Venter På Sin Eiere Som Har Vært Død I Syv År" i Asahi Shinbun (Asahi Nyhetene, den 4. oktober, 1993). Når han dog skrev tidningene historier som ledde til forslaget om at en statue av Hachiko skulle reises ved stasjonen. Til dette kom det inn bidrag fra USA og andre land.

En bronse statue av Hachiko ble oppreist i 1934 på hans venteplass utenfor Shibuya stasjonen som i dag gir en stille honnør til rasens trofasthet og lojalitet. I dag er statuen av Hachiko sannsynligvis den mest kjente og populære møteplassen i Tokyo. Hachiko kan beskues på "Tokyo Museum of Art".

(Under den andre verdenskrigen ble statuen smeltet ned for å hjelpe den japanske hæren. En ny statue ble returnert til Shibuya stasjonen i 1947. Enda en statue, dog ikke like kjent, er reist foran Odate stasjonen. Denne statue ble oppreist i 1935. Den ble også smeltet under den andre verdenskrigen og ble satt opp på ny i 1987). 

Rouken Pagodens Legende

En annen legende omhandler Odate hunden "Shiro" som prøvde å redde sin eiere fra en dødsdom på 1700-tallet. Hans herre, Satoroku, var på jakt med Shiro men hadde glemt sin jaktlisens hjemme. Han ble tatt og kastet i fengsel. Shiro krøp frem til ham og klynket hver gang vaktene hadde passert. Till slutt skjønte Shiro at hans herre var i store vansker og løp hjem, gjennom skogene og over bergene. Satoroku's fru fant jaktlisensen liggende hjemme og sendte den tilbake med Shiro. Trass i anstrengelsen var det ikke mulig for Shiro å redde sin eiere da han var blitt avrettet like før han kom tilbake.

***

Besøgende siden 16.11.02: